EUs asylpolitikk tar liv

Justisminister Knut Storberget uttaler mandag 30.11 til Dagsavisen at «Norge kan ikke føre en politikk som skiller seg vesentlig fra andre land i Europa», med henvisning til norsk asylpolitikk. Intervjuet med Storberget bekrefter det vi har fryktet: Norge tør ikke være «best i klassen» når det kommer til asylpolitikk. Det har alvorlige følger for mennesker på flukt.

Særlig alvorlig er det at Norge ikke lenger gjør bruk av humanitærklausulen i Dublin-forordningen, som gir mulighet til å behandle saker i Norge i stedet for å returnere til første mottaksland. Norge hadde tidligere generelle unntak fra regelen for enslige mindreårige asylsøkere og generelt for retur til Hellas. Dette er praksis som Norge har fått berømmelse for av FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR), og som Nordisk Råd har anbefalt Norge å fremme som et «best practice»-eksempel til etterfølgelse for andre europeiske land.

Men istedet for å fremme gode eksempler overfor andre europeiske land, har Norge valgt å kaste seg på kappløpet om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa. Europa lukker seg hermetisk inne i seg selv, med et regelverk som nærmest umuliggjør å søke asyl på lovlig vis – og der hundrevis av mennesker dør hvert år i sitt forsøk på å ta seg inn i et Europa som er bevoktet av væpnede grensekontroller og fysiske murer.

Vi er enig i ideen om at asylpolitikken bør reguleres på europeisk nivå, blant annet for å unngå at asylsøkere bruker et liv på å hoppe fra land til land uten å oppleve noe annet enn avslag. Felles standarder for asylprosedyrer, mottaksforhold og annet kan også forplikte «verstinglandene» til å føre en mer human flyktning- og asylpolitikk. Men harmoniseringen som er gjort så langt har ikke ført til en bedre praksis i verstinglandene – tvert i mot.

Det er et tankekors at justisministeren virker opptatt av at vi ikke skal krenke menneskerettighetene, men likevel går i mot anbefalingene fra UNHRC – organet som er satt til å overvåke flyktningkonvensjonen. Begrunnelsen er ikke noe bedre enn at andre land ikke følger anbefalingene. Norge gjør seg med det skyldig i at asylsøkere behandles verre enn norske husdyr (se NOAS og Helsingforskomiteens rapport om Hellas) og at enslige mindreårige asylsøkere blir gjort til kasteballer mellom europeiske stater og får en enda større del av sin barndom spist opp av flukt.

Vi imøteser en stortingsmelding om europeisk flyktning- og asylpolikk, og er spente på vurderingene av hva som skal ligge til grunn for den norske politikken. Harmonisering kan være positivt, men da får Norge selv presse litt på for at vi skal ende opp med en politikk vi faktisk liker og ønsker oss selv. Argumentet om at «de andre gjør sånn» holder ikke i det man går inn i alvorlige rettighetsbrudd.

Gratulerer med dagen, barnekonvensjonen!

I dag er FNs barnekonvensjon 20 år og mye spennende skjer. Mest spennende er lanseringa av vår nye kampanje Go Ratify, som du kan sjekke ut her.

Poster også et innlegg som Kirsty fra studentlaget har skrevet, vi prøver å få det på trykk, men hvis ikke kan det jo komme til nytte her:

Obama må anerkjenne barns rettigheter

Etter 20 år er det i dag bare Somalia og USA som ikke har ratifisert FNs Barnekonvensjon. Det bør vår statsminister minne USAs president om 10. desember.

Barnebursdag
Barn må få en stemme i de voksnes verden. I år fyller Barnekonvensjonen 20 år, en feiring for både vokse og barn. Barn er blant samfunnets mest sårbare, i krig og i fred. Barnekonvensjonen har satt fokus på dette, ved å heve spørsmål om barnas rettigheter opp til nasjonalt og internasjonalt nivå. Ingen annen av FNs konvensjoner har fått så stor oppslutning.

Barnekonvensjonen er en menneskerettighetskonvensjon som ble dannet for å sikre barnas rett til å være barn. Etter et tiår med forhandlinger mellom stater og frivillige organisasjoner ble den til i 1989. I dag er det kun Somalia og USA som ikke har ratifisert konvensjonen.

Liten stemme
Barn er sårbare. Barn blir ofte ikke blir betraktet som individer, men som et vedheng til de voksne, og deres stemme forsvinner i prosesser som er viktige for dem. Selv i Norge er det er ikke en selvfølge å regne med at barn skal påvirke beslutningsprosessen rundt egne liv.

Barnekonvensjonen har ført til at myndighetene i mange land for første gang har begynt å undersøke hvordan det egentlig står til med barn. Ikke som et påheng til deres foreldre, men som individer med egne, stadfestede rettigheter. I 2003 bestemte Stortinget at barnekonvensjonen skulle bli en del av norsk lov. Lovfesting kan imidlertid ikke trylle bort brudd på konvensjonen.

Barnekonvensjonen eksponerer barnas behov som individer for det offentlige lys. Den skal vokte mot at barns behov blir skjøvet til side for å skape plass for de voksne, rasjonelle, kostnadsminimerende samfunnshensyn. Vi trenger den nettopp for å belyse barnets side av saken. Vi tenker kanskje at Barnekonvensjonen er noe som barn i utkanten av vår verden har bruk for, men barnekonvensjonens betydning er høyst levende i vårt eget samfunn. Dette kommer klart fram når barnets rettigheter brytes i omstridte temaer som for eksempel at det sitter mindreårige sammen med voksne i norske fengsler. De som snakker litt lavere må man høre ekstra nøye på.

USA og Somalia utenfor
Barnekonvensjonen er svært anerkjent i internasjonal sammenheng. Ingen annen menneskerettighetskonvensjon har fått så stor oppslutning. Myndighetene som har ratifisert den påtar seg en forpliktelse til å følge opp kravene og standardene som fastsettes og plikter å sende jevnlige rapporter til FNs komité for barnets rettigheter i Genève. Somalia, et land som per i dag mangler et fungerende styresett, har forståelig nok ikke ratifisert den. Det har heller ikke USA gjort. USA signerte konvensjonen først i 1995, men ratifiseringen har uteblitt.

Det har oppstått stor rabalder rundt dette spørsmålet i USA. Høylytte røster fra den konservative fløyen sår tvil om konvensjonens formål og organisasjonene som støtter den. Lobbyorganisasjoner som Parental Rights hevder at konvensjonen svekker familien som institusjon. Det er en redsel for statlig innblanding i forhold til foreldrerollen og en frykt for at barnekonvensjonen skal underminere hjemmeskoleordningen som man verner så godt om. Videre beskrives FN av de konservative lobbyorganisasjonene som en elitistisk institusjon som ikke har forutsetninger for å ta hånd om sensitive familiesaker. Når argumentene mot barnekonvensjonen stadig jamføres med en påstått trussel mot den amerikanske grunnloven, er det ikke vanskelig å skjønne at polariseringen i denne debatten har direkte gått på bekostning av barn i USA. I dag har 20 amerikanske delstater i USA livsvarig fengselsstraffer for mindreårige barn, noe som klart strider mot Barnekonvensjonen.

Mye av det som hevdes om barnekonvensjonen fra lobbyorganisasjonene i USA er ren løgn. I barnekonvensjonen fremheves foreldreansvaret tydelig, og det står eksplisitt at familien er det viktigste i et barns liv. Det å ratifisere barnekonvensjonen utgjør heller ikke noen trussel mot den amerikanske grunnloven – den er uansett hevet over alle andre lover.

Flaut
Fordi landet er en så betydelig aktør i internasjonale spørsmål, er det særlig viktig at USA skriver under. For et år siden uttalte presidentkandidaten Barack Obama at han syntes det er flaut at USA har somlet så lenge med å ratifisere Barnekonvensjonen. Obama mottar fredsprisen 10. desember, som president i et land som ikke har ratifisert et nesten universelt menneskerettighetslovverk. Et lovverk med stor betydning for amerikanske barn.

Støtt arbeidet
Vi ønsker at USA bidrar til å sette et godt eksempel ved å legitimere arbeidet for barns rettigheter i sitt eget land, og skaper en god plattform for andre land. Vi oppfordrer vår statsminister til å gi uttrykk for vår støtte i arbeidet for barns rettigheter. Barnekonvensjonen setter fokus på et område som kan gjøre det bedre for barn i USA. Men barn i andre land vil om mulig dra enda større nytte av at verdens mektigste stat anerkjenner deres rettigheter. Det handler om å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv fordi de ikke er voksne. Barna må få en stemme og voksne må tale deres sak.

Gratulerer
Vi feirer Barack Obama 10. desember som en fredsprisvinner med mange gode visjoner og intensjoner. Han har vist seg som et historisk symbol på håp og optimisme for den allmenne amerikaner og restaurert USAs ansikt utad. Obama er klar over at han tar imot en pris også for fredsarbeidet han skal gjøre i fremtiden. Etter at optimismens høykonjunktur i Oslo i desember har lagt seg kan fredsprisvinneren godt starte med Barnekonvensjonen. Det er et godt steg på veien for en bedre verden for barn.

Gratulerer, Audun Lysbakken!

Audun Lysbakken fra SV har blitt ny barne- og liketsillingsminister. Det blir spennende å se hvordan SV vil styre dette departementet. Vi gratulerer Audun, og tror at dette kan bli bra. Audun har vært en viktig samarbeidspartner for PRESS de siste årene, og vi håper han beholder enigheten med oss og omgjør det til gode vedtak i departementet. Jeg har lagt til Audun sin blogg i blogglista mi, den kan du også følge på rettvenstre.no. Les mer om hva PRESS mener om ny regjering her.

Angiveri en del av asylinstituttet

Jeg har lenge vært usikker på hva jeg mener om det nye forslaget om meldeplikt for ansatte ved asylmottak. Jeg ser noen av argumentene for, selv om det juridisk har flere betenkeligheter i forhold til asylsøkeres rettsikkerhet. Men da jeg leste Marte Michelet sin kommentar angående dette i Dagbladet for et par uker siden ble jeg ganske overbevist om at dette ikke er noen god idè, selv om jeg håper og tror at dette scenarioet er mer enn vi kan frykte. Uansett, godt poeng, les mer her.

Regjeringen uten egenskaper

Soria Moria 2 er som en dårlig oppfølger til en i utgangspunktet middelmådig film. Der den forrige regjeringserklæringen lovet en human og rettferdig flyktning- og asylpolitikk, skal politikken i kommende periode være konsekvent. Der Soria Moria 1 i det minste lovet (dog ikke gjennomførte) en omsorgsreform for enslige mindreårige asylsøkere, slår SM2 fast at det ikke finnes ressurser i barnevernet til å gjennomføre dette i de neste fire år. Der SM1 forholder lover å forholde seg til UNHCR sine anbefalinger, tar SM2 konsekvensen av at flere har behov for beskyttelse ved å slå fast at det er greit å etablere praksis som er i strid med UNCHR sine anbefalinger. Samtidig skal politikken være i tråd med internasjonale konvensjoner. Konsekvent? Jeg tror ikke det.

Det er et slag i trynet for alle oss PRESS-aktivister å vite at vårt politiske arbeid for enslige mindreårige asylsøkere framover etter sigende vil være nytteløst. Skal vi orke å jobbe med statsbudsjettene? Skal vi fortsette med å male banner og stå foran Statsministerens kontor? Skal vi skrive flere leserinnlegg?

Jeg vet ikke med dere, men jeg orker iallefall ikke å sitte på rumpa og ikke gjøre noe for de foreldreløse asylsøkerbarna i fire år framover. Jeg vil at vi skal fortsette kampen. Kanskje er det mulig å snu Regjeringen. Kanskje finnes det noen der som etterhvert innser hva det er de har valgt.

For asylbarna er det viktig at vi fortsetter kampen. Selv om Regjeringen har gitt dem opp, kan ikke vi gjøre det.

Faktaene vi har ventet på

Nei, det er ikke sånn at 90% av alle asylsøkere som kommer til Norge bevisst skjuler sin identitet. UDI viser til at man kan snu dette tallet på hodet. Takk, Ida Børresen i UDI, for at dere bruker ressurser på å rydde opp i asyldebatten. I motsetning til Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Politiets Fellesforbund, som bruker tid på å rote til debatten sånn at den passer inn i deres verdensbilde.

Fakta finnes her:

Jens eller Jensen?

PRESS har gjennomført en undersøkelse blant førstekandidatene til de politiske partiene om holdningene til enslige mindreårige asylsøkere. Det ser ut som om asylbarna får det bedre med Jensen enn med Jens etter valget. Les pressemeldinga vår:

- Arbeiderpartiet er bremseklossen for asylbarna

PRESS – Redd Barna Ungdom har gjennomført en undersøkelse blant de politiske partienes førstekandidater i alle fylker, for å finne ut hvilke partier som er mest positive til at enslige mindreårige asylsøkere skal få sin omsorg ivaretatt av barnevernet. Verst ut kommer Arbeiderpartiet, der ingen av førstekandidatene har svart at de ønsker en overføring av omsorgsansvaret.

Hva er det Arbeiderpartiet er i ferd med å utvikle seg til å bli? Dette partiet gikk inn for at asylbarn skulle ha de samme rettighetene som norske barn i den mye omtalte Soria Moria-erklæringen, men nå ser det ut som at asylbarna bare kan grue seg til en eventuell Soria Moria 2, sier leder i PRESS, Kirsten Kvalø.
Riktignok har de eventuelle regjeringspartnerne SV og SP en høy svarprosent, hvor alle svar slår fast at kandidatene er positive til omsorgsoverføring, men vi frykter at et dominerende Arbeiderparti kan bety spikeren i kista for den etterlengtede omsorgsreformen, uttaler Kvalø.

Partikandidatene ble forespurt om de ønsker en overføring av omsorgsansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne fra UDI til barnevernet, og om de ønsker å jobbe for dette dersom de kommer inn på Stortinget. Best ut kommer partiet Venstre, hvor 13 av 19 kandidater har svart at de ønsker at enslige mindreårige skal få sin omsorg ivaretatt av barnevernet. SV og Rødt ligger hakk i hel med henholdsvis 12 og 11 positive svar. Kvalø forklarer hvorfor en omsorgsreform er så viktig:

Vi snakker om den viktigste barnepolitiske saken i Norge gjennom flere tiår. Dette er barn som har flyktet fra krig, tortur og forfølgelse, og som bærer med seg erfaringer vi ikke kan forestille oss. Flere titalls NGO-er og fageksperter har uttalt seg om viktigheten av en god og trygg omsorg for denne gruppen barn, og Regjeringen har også fått kommentarer fra FNs ekspertkomitè for barns rettigheter om at staten diskriminerer disse barna. Vi er også klar over at det kom flere barn enn man hadde forventet, men det er ingen god grunn til å legge hele reformen på is, slik det ser ut nå, sier Kvalø.

PRESS sin undersøkelse viser også at Fremskrittspartiet er svært positive til at asylbarn skal få en bedre omsorg. 9 av 19 førstekandidater for Frp har svart at de ønsker en omsorgsreform, og at de ønsker å jobbe for dette på Stortinget. Dette plasserer Frp som fjerde beste parti for asylsøkerbarna.

Skal man dømme etter vår undersøkelse ser det ut til at asylbarna i Norge får det bedre med Jensen enn med Jens etter valget. Dette bør være et tankekors for Arbeiderpartiet, som uttaler at de bygger sin politikk på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Jeg imøteser gjerne en forklaring på dette fra Arbeiderpartiet, avslutter Kvalø.