Om barn og engasjement

Ny Tid publiserte 12.01 en kommentar fra ansvarlig redaktør Magne Lerø, med tittelen "Misbruk av barn". Lerø kommenterer demonstrasjoner den siste tiden, hvor det har deltatt barn. Hans inngang til debatten er diverse kommentarer om barns deltakelse i voldelige demonstrasjoner, der barn ble utsatt for tåregass og sammenstøt med politiet. Sålangt er jeg enig med Lerø. Men deretter sporer han av.

Lerø mener at barn ikke har noe å gjøre i et demonstrasjonstog uansett, og han mener at tenkningen om barns rettigheter er i ferd med å spore av. Jeg siterer:

"Barn har ikke fulle borgerrettigheter. De har ikke stemmerett. De er ikke myndige. Barn forholder seg til sine foreldre. Når de sendes på gaten, er det for å fremme foreldrenes syn. Barn i denne alderen har ingen selvstendig mening eller forutsetning for å forstå hva Midt-Østen konflikten handler om. Like så lite som de har forutsetninger å opptre som politiske aktører i det offentlige rom, enten det skjer i form av deltagelse i en debatt eller at de bruker sin ytringsfrihet."

Videre:

"Det er når barna blir tenåringer de har forutsetninger å forstå de kompliserte sammenhengene dagens aktuelle politiske spørsmål er vevd inn i."

For det første: Tenåringer er også barn, helt til 18-årsdagen. Dette er Barnekonvensjonen, dette er norsk lov og det er myndighetsalderen. For det andre: barn har rett til å si sin mening og å bli hørt. Dette prinsippet har fått sin egen artikkel i Barnekonvensjonen.

Lerø mener at dersom et barn mener noe, har han eller hun fått meningen fra noen andre, fortrinnsvis foreldrene sine. Er det sånn da at når et menneske over 18 år mener noe, har vedkommende funnet opp meningen selv? Nei, sånn er det selvsagt ikke. Vi leser, ser på TV, lærer på skolen eller arbeidsplassen, snakker med folk og lar oss engasjere - alle sammen. Skal barn da nektes å uttrykke sitt engasjement?

Det er faktisk helt naturlig at et barn lar seg opprøre over krigen i Gaza. Du trenger ikke studiepoeng i Midt-Østen-kunnskap for å forstå at dette er galt, og ha et ønske om å gjøre noe. Empati er en sterk og viktig verdensmakt, som barn ofte er i bedre stand til å utnytte enn oss voksne.

Da jeg var ti år, brukte jeg skoleferier på å bake kaker og selge dem til inntekt for barna som sultet i Sudan. Da jeg var 13 skrev jeg leserbrev mot rasisme. Da jeg var 15 aksjonerte jeg mot oljeutvinning utenfor kysten i landsdelen min. Da jeg var 17 aksjonerte jeg mot å kaste asylsøkere med avslag på gata. Da jeg var 18 brukte jeg stemmeretten min i Stortingsvalget - og jeg var ikke ett sekund i tvil om hva jeg skulle stemme, selv om det var noe annet enn det foreldrene mine stemte.

Dersom noen noengang iløpet av denne tiden hadde fortalt meg at det jeg drev med var dust og at jeg måtte vente noen år til jeg forto alt, hadde jeg kanskje ventet. Da hadde jeg ikke vært leder i PRESS i dag. Jeg hadde heller ikke hatt den samme foutsetningen for å bruke stemmeretten min. Jeg hadde antakelig ikke skjønt greia med å engasjere seg i voksen alder. Og jeg hadde utrettet mindre for verden - for ja, jeg tror at mitt engasjement har betydd noe for noen andre enn meg selv.

Lerø mener også at det å spørre et barn om statsbudsjettet og endringer i barneloven kan være søtt, men det betyr null og niks, og er bare krydder. Jeg mener tvert i mot at barns meninger i saker som angår dem er en veldig viktig ingrediens i demokratiet, i likhet med bønders meninger i jordbruksreformer og arbeidstakeres meninger i lønnsoppgjør.

Det er riktig at det kan være meningsløst å spørre ut barn på et akademisk språk om generelle tendenser i en eller annen lov. Men innholdet i politikken angår da barn i aller høyeste grad, og så lenge man tilrettelegger for dialog med barn kan man få svært fruktbare meninger fra barn om det de er eksperter på.

Ytringsfrihet for enhver pris?

I dag var det folkemøte på Tverlandet i Bodø kommune om etablering av nytt asylmottak. Motstanden, som for øvrig har kommet godt til syne gjennom diverse nett-debatter, har nå fått ansikt. Ikke bare ett ansikt, men ganske mange.

Bodø PRESS møtte opp på møtet for å gjøre sitt for å klargjøre en del ting og fortelle om asylsøkende barn og hvilket ansvar vi har for disse. Dessverre er deler av tverlandets befolkning så kalde om hjertet at dette ikke nådde inn.

For et år siden sa de som led av fremmedfrykt at: "jeg er ikke rasist, men..."
I dag har de droppet å gjemme seg bak den setninga. Jeg har ikke noe lyst til å publisere det folk sier i debattforum i dag.

Jeg lurer veldig på hva debattredaktører trekker som grense for hva som er greit og hva som ikke er greit å si i en debatt. Jeg har selvsagt respekt for ytringsfriheten, men jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst til at asylsøkere skal lese dette. Grensene for hva som skal tillates av ytringer blir stadig forflyttet.

Bodø PRESS er vanvittig tøffe som tør å kjempe asylbarns kamp på møter der de risikerer å møte kjentfolk på den andre siden av bordet. Vi trenger flere som dem!

Et mer uavhengig barneombud

Husker du stormen rundt oppnevnelsen av Barneombudet tidlig i år? La oss ta en kort repetisjon: Reidar Hjermann hadde sittet som barneombud i en periode à fire år, og en ny åremålsperiode ble utlyst. Etter Lov om barneombud har hvert barneombud anledning til å sitte i to perioder à fire år. Det ville også Reidar, så han søkte stillingen da den ble utlyst for ca. et år siden.

Det hører med til historien at PRESS ringte til Barne- og Likestillingsdepartementet da stillingen ble utlyst, på vegne av en kandidat til stillingen. Da fikk vi opplyst om at det trolig var lite poeng i å søke stillingen, ettersom det lå i kortene at Reidar kom til å bli reoppnevnt som praksis hadde vært for alle de foregående barneombudene.

8. februar kom bomben: Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen offentliggjorde utnevnelsen av Ida Hjort Kraby som nytt barneombud. PRESS benyttet oppmerksomheten rundt utnevnelsen til å påpeke at måten departementet utnevner barneombud på ikke er særlig heldig for ombudets uavhengighet. Det er vanskelig å være vaktbikkje ovenfor sin arbeidsgiver, var vårt mantra.

PRESS fikk mye oppmerksomhet, og flere begynte å sette søkelyset på ombudets uavhengighet. Ordet "vaktbikkje" ble nevnt i hver eneste sammenheng man snakket eller skrev om Barneombudet, og snart visste hele nasjonen at FN hadde vært kritisk til måten Norge utnevner sine Barneombud på.

Snart tok saken en mer tabloid vinkling, da det ble kjent at statsråden og det nyoppnevnte Barneombudet var noe i nærheten av omgangsvenner. Saken antok nå uante dimensjoner og folk så for alvor behovet for et uavhengig barneombud. Media startet tidenes heksejakt, og saken endte blodig da Manuela Ramin-Osmundsen måtte sitte på pressekonferanse sammen med statsministeren og innrømme at hun hadde løyet for ham, og at hun derfor valgte å gå fra statsrådposten.

Få timer etterpå valgte også Kraby å trekke seg. På en uke hadde man fått et nytt barneombud, mistet en statsråd og deretter mistet det nye barneombudet. Hva nå?

For mange var det naturlig at det sittende barneombudet Reidar Hjermann burde få en oppreisning for Manuelas vennetjeneste-oppnevning av Ida Hjort Kraby. Hundrevis av kommentarer og innlegg fremhevet den stakkars skadeskutte Hjermann som det eneste barneombudet som var nasjonen verdig. PRESS mente at man ikke bare kunne reoppnevne hjermann uten noen ny søknadsprosess, når alle var enige om at den forrige prosessen hadde vært skandaløs. I tillegg var vi ikke hundre prosent fornøyd med det Hjermann hadde fått til i sin første periode, og vi ville derfor at han skulle bli vurdert mot andre kandidater igjen.

Dette utspillet var trolig medvirkende til at stillingen ble lyst ut på nytt. Departementet benyttet nå et profesjonelt rekrutteringsbyrå, og prosessen endte i at Hjermann ble reoppnevnt, og barneombudet fikk endelig ro til å jobbe for barn.

For vår del har det ikke stoppet der. Det er fortsatt et problem at barneombudet blir ansatt av de som ombudet skal passe på. "Vaktbikkje i bånd" har blitt en kjent metafor for dilemmaet. Vi hadde også et møte med Hjermann på vårparten, der han innrømmet at hele reoppnevningsprosessen gjorde at han ikke hadde så lett for å gå ut mot Barne- og Likestillingsdepartementet.

Etter striden om Barneombudet leverte Erna Solberg og Olemic Thommessen fra Høyre et privat forslag om å utrede utnevnelsen av de statlige ombudene, for å styrke deres uavhengighet. Dette har resultert i et forslag fra regjeringen om å endre lovene slik at både Barneombudet, Forbrukerombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet skal få sitte i bare en periode à seks år - uten mulighet for reoppnevning.

Dette er et godt stykke på veien for å sikre ombudenes uavnegighet. Fortsatt gjenstår det å se på hvorvidt utnevnelser bør foretas av departement eller ikke. Et annet aspekt er at barn ikke har noen stemme i prosessen med å utnevne sin talsperson. Det høres kanskje uoverkommelig ut å legge til rette for det, men se til Irland: der er det nasjonale Barne- og Ungdomsrådet tungt inne i prosess og avgjørelse før det utnevnes nye ombud.

Barneombudet er en norsk oppfinnelse. Det skulle bare mangle at vi er et foregangsland for et godt fungerende ombud. Fortsatt må radikale endringer til, og vi skal presse på videre. Departementets lovforslag tar oss et langt steg framover!

Mangfolds- og ekskluderingsåret 2008

2008 skulle være det store mangfolds- og inkluderingsåret. Så langt i år har jeg lagt merke til en ting som representerer denne satsninga, nemlig nettsida www.nyorge.no, som det for tiden er reklame for på trikker og t-baner i Oslo. Nettsida er en slags guide til hvordan minoriteter kan få seg jobb i kulturlivet, eller noe sånt. For å være helt ærlig er det litt vanskelig å skjønne intensjonen med denne siden. Men jeg er sikker på at den har kostet staten noen millioner kroner.

Derimot har det skjedd mange ting på ekskluderingsfronten i Norge i 2008. For eksempel la Regjeringen fram 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikken, som forklares med at det er viktig å sende signaler til de vi ikke vil ha i Norge. Ifølge media skyller en "asylflom" inn over Norge (som om det var en naturkatastrofe). Hele 15 000 mennesker antas å finne veien til Norge. Derfor må Regjeringen bryte barns rettigheter, ved for eksempel å holde barn borte fra foreldrene sine i minst fire år, eller å sende enslige mindreårige asylbarn tilbake til krigsherja områder når de fyller 18 år.

Regjeringen fant heller ingen midler til å gi enslige asylbarn omsorg under barnevernet, som de faktisk har rett til, i 2008. Enslige asylbarn skal fortsette å bo på asylmottak i uoverskuelig framtid. Dette er ikke god inkluderingspolitikk.

I statsbudsjettet for 2008 er denne "satsningen" på inkludering og mangfold øremerket 36,2 millioner kroner. Som altså har resultert i en nettside. I tillegg "vil etablerte institusjoner og ordninger bli utfordret til å utvikle en flerkulturell aktivitetsprofil i 2008 innenfor sine respektive budsjettrammer", ifølge en egen stortingsmelding om mangfolds- og inkluderingsåret 2008.

Hurra for Norge!

Hva nå, USA?

USA er ett av to land i verden som ikke har ratifisert Barnekonvensjonen. Ikke fordi de ikke har mulighet, men fordi de ikke vil.

Det andre landet som ikke har ratifisert er Somalia, hvis du lurte. Somalia har vært mer eller mindre uten styresmakt en del år, og det gjør det litt vanskelig å ratifisere en bindende konvensjon.

USA, for sin del, skylder litt på føderalstatsystemet som gjør det vanskelig å overprøve med nasjonalt bindende konvensjoner. Men mange er også helt ærlige om at barnekonvensjonen bare ikke passer inn i det amerikanske samfunn. Stikkord: abort ved tenåringsgraviditet, foreldres rettigheter, bruk av barn (altså mennesker under 18 år) i krigshandlinger, dødsstraff for barn, adgang for barnevernet til å ta barn med makt, barns medvirkning.

Er vi virkelig SÅ forskjellige?? Er et flertall av innbyggerne i USA FOR dødsstraff for barn og MOT barnevern? Ja, konvensjonen ER radikal på mange måter, men 190 av 192 land er enig i innholdet og at rettighetene kan være med å sikre en felles stndard for hvordan vi skal behandle barn.

I dag velges USAs nye president. Det betyr kanskje nye muligheter for å vurdere ratifisering av barnekonvensjonen? Jeg brukte to minutter i dag til googling for å prøve å finne ut om barnekonvensjonen har vært et tema i valgkampen hos noen av kandidatene. Det mest relevante jeg fant var et innlegg på en konservativ, katolsk hjemmeside som hevdet at med Barack Obama som president ville det være fritt fram for sosialistiske bevegelser å presse gjennom radikale dokumenter som barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og andre styggedommer.

Det er ingen nyhet at USA har stor påvirkning på hele resten av verden, på godt og vondt. Dette gjenspeiles i den voldsomme interessen for den amerikanske valgkampen her i Norge. Kanskje kan en eventuell ratifisering i USA gjøre at resten av verden blir flinkere til å følge opp barnekonvensjonen i eget land? Noe videre analyse har jeg ikke kompetanse til å begi meg inn på. Derimot regner jeg det for sikkert at ratifisering av barnekonvensjonen i USA kan gjøre livet til USAs 80 millioner barn bedre, og det bør jo være grunn nok til å ratifisere?

Godt valg!

Kidsa har alltid rett til asyl, sjølsagt!

Her er en liten video fra fellesdemoen/singelslippet 25. oktober. Dette var en demonstrasjon som samla 40 organisasjoner og 1000 mennesker som er mot Regjeringens innstramminger i asylpolitikken. PRESS fokuserte som vanlig på hvordan dette går ut over barn. Som kjent har vi fått med oss gutta i Gatas Parlament som har laga to sanger om asylpolitikk som vi har gitt ut sammen med dem. Singlene kan kjøpes for 20 kroner hos PRESS, eller så kan man melde seg inn (det koster også 20 kroner) og få den helt gratis!

Man lyver ikke til barn!

7. oktober ble Statsbudsjettet for 2009 publisert. Denne publikasjonen er intet mindre enn spikeren i kista for prosjektet med overføring av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere til Barnevernet.

Statsbudsjettet for 2009 inneholder IKKE midler til bygging av omsorgssentre for enslige mindreårieg asylsøkere mellom 15 og 18 år. Jeg spør meg hva i all verden som skjedde med de 5 millionene man fikk for å "forberede" omsorgsovertakelse i 2008? Departementet mener at overføring ikke er faglig forsvarlig akkurat nå. Det synes jeg er en merkelig analyse, når Randi Reese som er fagforeningsleder for barnevernspedagoger mener at barnevernet er absolutt kompetente til å ha ansvaret for denne gruppen barn.

Politikere har fått gjentatt kravene om bedre omsorg for flyktningbarn i årevis. NGOer har presset på, Barneombudet har presset på, FN har presset på, barn har presset på. Etter hvert har flere og flere blitt enige med oss. I Soria Moria-erklæringen av 2005 lover den rød-grønne Regjeringen å overføre omsorgsansvaret for alle EMA til barnevernet. Dette løftet kan vi se bort fra. Den rød-grønne regjeringen har ingen flere statsbudsjett igjen for å oppfylle løftet, og innfri asylbarns rettigheter.

Dessverre er det ingen nyhet at politikere bryter løfter. Derimot er de fleste enige om at man lyver ikke til barn. Mange barn som bor på mottak har sittet der i årevis og ventet på at deres rettigheter skal innfris. De var lovet en bedre omsorg i 2009. Nå er det ingen som vet om det kommer til å skje noen gang.

Sist jeg leste Barnekonvensjonen, sto det da vitterlig i artikkel 1 at barnealderen gjelder opp til 18 år. Den rød-grønne Regjeringen har funnet nye måter å tolke dette på. Om man er mellom 15 og 18 har man visst ikke særlig behov for barnerettigheter. Spesielt ikke hvis man er foreldreløs flyktning fra et krigsherjet land. Regjeringen skal neste år få kommentarer fra FNs barneretskomitè om hvordan de oppfyller barns rettigheter. Man kan vel ikke si annet enn at de har stilt seg lagelig til hogg.

"Viljen er en verdensmakt", sier Henrik Ibsen. Alle VET at det er mulig i Norge, både økonomisk og faglig, å gi asylsøkerbarn den omsorgen de har rett til. Det er viljen det skorter på, og for meg er det det som skuffer mest.

PRESS hadde planlagt å dra til Hvalstad asylmottak 7. oktober for å feire med barna på mottaket, hvis det gikk som vi forventet og vi kunne se fram mot en omsorgsovertakelse. Vi hadde ikke noe lyst til å dra og fortelle at det ikke gikk sånn. Derfor fikk barneminister Anniken Huitfeldt togbillettene våre. Vi krever at hun personlig drar rundt til alle landets asylmottak for enslige mindreårige og forteller hvorfor det ikke finnes vilje i Regjeringen til å gi barna den omsorgen de har rett til. Jeg ønsker henne lykke til.