Et mer uavhengig barneombud

Husker du stormen rundt oppnevnelsen av Barneombudet tidlig i år? La oss ta en kort repetisjon: Reidar Hjermann hadde sittet som barneombud i en periode à fire år, og en ny åremålsperiode ble utlyst. Etter Lov om barneombud har hvert barneombud anledning til å sitte i to perioder à fire år. Det ville også Reidar, så han søkte stillingen da den ble utlyst for ca. et år siden.

Det hører med til historien at PRESS ringte til Barne- og Likestillingsdepartementet da stillingen ble utlyst, på vegne av en kandidat til stillingen. Da fikk vi opplyst om at det trolig var lite poeng i å søke stillingen, ettersom det lå i kortene at Reidar kom til å bli reoppnevnt som praksis hadde vært for alle de foregående barneombudene.

8. februar kom bomben: Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin Osmundsen offentliggjorde utnevnelsen av Ida Hjort Kraby som nytt barneombud. PRESS benyttet oppmerksomheten rundt utnevnelsen til å påpeke at måten departementet utnevner barneombud på ikke er særlig heldig for ombudets uavhengighet. Det er vanskelig å være vaktbikkje ovenfor sin arbeidsgiver, var vårt mantra.

PRESS fikk mye oppmerksomhet, og flere begynte å sette søkelyset på ombudets uavhengighet. Ordet "vaktbikkje" ble nevnt i hver eneste sammenheng man snakket eller skrev om Barneombudet, og snart visste hele nasjonen at FN hadde vært kritisk til måten Norge utnevner sine Barneombud på.

Snart tok saken en mer tabloid vinkling, da det ble kjent at statsråden og det nyoppnevnte Barneombudet var noe i nærheten av omgangsvenner. Saken antok nå uante dimensjoner og folk så for alvor behovet for et uavhengig barneombud. Media startet tidenes heksejakt, og saken endte blodig da Manuela Ramin-Osmundsen måtte sitte på pressekonferanse sammen med statsministeren og innrømme at hun hadde løyet for ham, og at hun derfor valgte å gå fra statsrådposten.

Få timer etterpå valgte også Kraby å trekke seg. På en uke hadde man fått et nytt barneombud, mistet en statsråd og deretter mistet det nye barneombudet. Hva nå?

For mange var det naturlig at det sittende barneombudet Reidar Hjermann burde få en oppreisning for Manuelas vennetjeneste-oppnevning av Ida Hjort Kraby. Hundrevis av kommentarer og innlegg fremhevet den stakkars skadeskutte Hjermann som det eneste barneombudet som var nasjonen verdig. PRESS mente at man ikke bare kunne reoppnevne hjermann uten noen ny søknadsprosess, når alle var enige om at den forrige prosessen hadde vært skandaløs. I tillegg var vi ikke hundre prosent fornøyd med det Hjermann hadde fått til i sin første periode, og vi ville derfor at han skulle bli vurdert mot andre kandidater igjen.

Dette utspillet var trolig medvirkende til at stillingen ble lyst ut på nytt. Departementet benyttet nå et profesjonelt rekrutteringsbyrå, og prosessen endte i at Hjermann ble reoppnevnt, og barneombudet fikk endelig ro til å jobbe for barn.

For vår del har det ikke stoppet der. Det er fortsatt et problem at barneombudet blir ansatt av de som ombudet skal passe på. "Vaktbikkje i bånd" har blitt en kjent metafor for dilemmaet. Vi hadde også et møte med Hjermann på vårparten, der han innrømmet at hele reoppnevningsprosessen gjorde at han ikke hadde så lett for å gå ut mot Barne- og Likestillingsdepartementet.

Etter striden om Barneombudet leverte Erna Solberg og Olemic Thommessen fra Høyre et privat forslag om å utrede utnevnelsen av de statlige ombudene, for å styrke deres uavhengighet. Dette har resultert i et forslag fra regjeringen om å endre lovene slik at både Barneombudet, Forbrukerombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet skal få sitte i bare en periode à seks år - uten mulighet for reoppnevning.

Dette er et godt stykke på veien for å sikre ombudenes uavnegighet. Fortsatt gjenstår det å se på hvorvidt utnevnelser bør foretas av departement eller ikke. Et annet aspekt er at barn ikke har noen stemme i prosessen med å utnevne sin talsperson. Det høres kanskje uoverkommelig ut å legge til rette for det, men se til Irland: der er det nasjonale Barne- og Ungdomsrådet tungt inne i prosess og avgjørelse før det utnevnes nye ombud.

Barneombudet er en norsk oppfinnelse. Det skulle bare mangle at vi er et foregangsland for et godt fungerende ombud. Fortsatt må radikale endringer til, og vi skal presse på videre. Departementets lovforslag tar oss et langt steg framover!

Mangfolds- og ekskluderingsåret 2008

2008 skulle være det store mangfolds- og inkluderingsåret. Så langt i år har jeg lagt merke til en ting som representerer denne satsninga, nemlig nettsida www.nyorge.no, som det for tiden er reklame for på trikker og t-baner i Oslo. Nettsida er en slags guide til hvordan minoriteter kan få seg jobb i kulturlivet, eller noe sånt. For å være helt ærlig er det litt vanskelig å skjønne intensjonen med denne siden. Men jeg er sikker på at den har kostet staten noen millioner kroner.

Derimot har det skjedd mange ting på ekskluderingsfronten i Norge i 2008. For eksempel la Regjeringen fram 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikken, som forklares med at det er viktig å sende signaler til de vi ikke vil ha i Norge. Ifølge media skyller en "asylflom" inn over Norge (som om det var en naturkatastrofe). Hele 15 000 mennesker antas å finne veien til Norge. Derfor må Regjeringen bryte barns rettigheter, ved for eksempel å holde barn borte fra foreldrene sine i minst fire år, eller å sende enslige mindreårige asylbarn tilbake til krigsherja områder når de fyller 18 år.

Regjeringen fant heller ingen midler til å gi enslige asylbarn omsorg under barnevernet, som de faktisk har rett til, i 2008. Enslige asylbarn skal fortsette å bo på asylmottak i uoverskuelig framtid. Dette er ikke god inkluderingspolitikk.

I statsbudsjettet for 2008 er denne "satsningen" på inkludering og mangfold øremerket 36,2 millioner kroner. Som altså har resultert i en nettside. I tillegg "vil etablerte institusjoner og ordninger bli utfordret til å utvikle en flerkulturell aktivitetsprofil i 2008 innenfor sine respektive budsjettrammer", ifølge en egen stortingsmelding om mangfolds- og inkluderingsåret 2008.

Hurra for Norge!

Hva nå, USA?

USA er ett av to land i verden som ikke har ratifisert Barnekonvensjonen. Ikke fordi de ikke har mulighet, men fordi de ikke vil.

Det andre landet som ikke har ratifisert er Somalia, hvis du lurte. Somalia har vært mer eller mindre uten styresmakt en del år, og det gjør det litt vanskelig å ratifisere en bindende konvensjon.

USA, for sin del, skylder litt på føderalstatsystemet som gjør det vanskelig å overprøve med nasjonalt bindende konvensjoner. Men mange er også helt ærlige om at barnekonvensjonen bare ikke passer inn i det amerikanske samfunn. Stikkord: abort ved tenåringsgraviditet, foreldres rettigheter, bruk av barn (altså mennesker under 18 år) i krigshandlinger, dødsstraff for barn, adgang for barnevernet til å ta barn med makt, barns medvirkning.

Er vi virkelig SÅ forskjellige?? Er et flertall av innbyggerne i USA FOR dødsstraff for barn og MOT barnevern? Ja, konvensjonen ER radikal på mange måter, men 190 av 192 land er enig i innholdet og at rettighetene kan være med å sikre en felles stndard for hvordan vi skal behandle barn.

I dag velges USAs nye president. Det betyr kanskje nye muligheter for å vurdere ratifisering av barnekonvensjonen? Jeg brukte to minutter i dag til googling for å prøve å finne ut om barnekonvensjonen har vært et tema i valgkampen hos noen av kandidatene. Det mest relevante jeg fant var et innlegg på en konservativ, katolsk hjemmeside som hevdet at med Barack Obama som president ville det være fritt fram for sosialistiske bevegelser å presse gjennom radikale dokumenter som barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og andre styggedommer.

Det er ingen nyhet at USA har stor påvirkning på hele resten av verden, på godt og vondt. Dette gjenspeiles i den voldsomme interessen for den amerikanske valgkampen her i Norge. Kanskje kan en eventuell ratifisering i USA gjøre at resten av verden blir flinkere til å følge opp barnekonvensjonen i eget land? Noe videre analyse har jeg ikke kompetanse til å begi meg inn på. Derimot regner jeg det for sikkert at ratifisering av barnekonvensjonen i USA kan gjøre livet til USAs 80 millioner barn bedre, og det bør jo være grunn nok til å ratifisere?

Godt valg!