EUs asylpolitikk tar liv

Justisminister Knut Storberget uttaler mandag 30.11 til Dagsavisen at «Norge kan ikke føre en politikk som skiller seg vesentlig fra andre land i Europa», med henvisning til norsk asylpolitikk. Intervjuet med Storberget bekrefter det vi har fryktet: Norge tør ikke være «best i klassen» når det kommer til asylpolitikk. Det har alvorlige følger for mennesker på flukt.

Særlig alvorlig er det at Norge ikke lenger gjør bruk av humanitærklausulen i Dublin-forordningen, som gir mulighet til å behandle saker i Norge i stedet for å returnere til første mottaksland. Norge hadde tidligere generelle unntak fra regelen for enslige mindreårige asylsøkere og generelt for retur til Hellas. Dette er praksis som Norge har fått berømmelse for av FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR), og som Nordisk Råd har anbefalt Norge å fremme som et «best practice»-eksempel til etterfølgelse for andre europeiske land.

Men istedet for å fremme gode eksempler overfor andre europeiske land, har Norge valgt å kaste seg på kappløpet om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa. Europa lukker seg hermetisk inne i seg selv, med et regelverk som nærmest umuliggjør å søke asyl på lovlig vis – og der hundrevis av mennesker dør hvert år i sitt forsøk på å ta seg inn i et Europa som er bevoktet av væpnede grensekontroller og fysiske murer.

Vi er enig i ideen om at asylpolitikken bør reguleres på europeisk nivå, blant annet for å unngå at asylsøkere bruker et liv på å hoppe fra land til land uten å oppleve noe annet enn avslag. Felles standarder for asylprosedyrer, mottaksforhold og annet kan også forplikte «verstinglandene» til å føre en mer human flyktning- og asylpolitikk. Men harmoniseringen som er gjort så langt har ikke ført til en bedre praksis i verstinglandene – tvert i mot.

Det er et tankekors at justisministeren virker opptatt av at vi ikke skal krenke menneskerettighetene, men likevel går i mot anbefalingene fra UNHRC – organet som er satt til å overvåke flyktningkonvensjonen. Begrunnelsen er ikke noe bedre enn at andre land ikke følger anbefalingene. Norge gjør seg med det skyldig i at asylsøkere behandles verre enn norske husdyr (se NOAS og Helsingforskomiteens rapport om Hellas) og at enslige mindreårige asylsøkere blir gjort til kasteballer mellom europeiske stater og får en enda større del av sin barndom spist opp av flukt.

Vi imøteser en stortingsmelding om europeisk flyktning- og asylpolikk, og er spente på vurderingene av hva som skal ligge til grunn for den norske politikken. Harmonisering kan være positivt, men da får Norge selv presse litt på for at vi skal ende opp med en politikk vi faktisk liker og ønsker oss selv. Argumentet om at «de andre gjør sånn» holder ikke i det man går inn i alvorlige rettighetsbrudd.

Gratulerer med dagen, barnekonvensjonen!

I dag er FNs barnekonvensjon 20 år og mye spennende skjer. Mest spennende er lanseringa av vår nye kampanje Go Ratify, som du kan sjekke ut her.

Poster også et innlegg som Kirsty fra studentlaget har skrevet, vi prøver å få det på trykk, men hvis ikke kan det jo komme til nytte her:

Obama må anerkjenne barns rettigheter

Etter 20 år er det i dag bare Somalia og USA som ikke har ratifisert FNs Barnekonvensjon. Det bør vår statsminister minne USAs president om 10. desember.

Barnebursdag
Barn må få en stemme i de voksnes verden. I år fyller Barnekonvensjonen 20 år, en feiring for både vokse og barn. Barn er blant samfunnets mest sårbare, i krig og i fred. Barnekonvensjonen har satt fokus på dette, ved å heve spørsmål om barnas rettigheter opp til nasjonalt og internasjonalt nivå. Ingen annen av FNs konvensjoner har fått så stor oppslutning.

Barnekonvensjonen er en menneskerettighetskonvensjon som ble dannet for å sikre barnas rett til å være barn. Etter et tiår med forhandlinger mellom stater og frivillige organisasjoner ble den til i 1989. I dag er det kun Somalia og USA som ikke har ratifisert konvensjonen.

Liten stemme
Barn er sårbare. Barn blir ofte ikke blir betraktet som individer, men som et vedheng til de voksne, og deres stemme forsvinner i prosesser som er viktige for dem. Selv i Norge er det er ikke en selvfølge å regne med at barn skal påvirke beslutningsprosessen rundt egne liv.

Barnekonvensjonen har ført til at myndighetene i mange land for første gang har begynt å undersøke hvordan det egentlig står til med barn. Ikke som et påheng til deres foreldre, men som individer med egne, stadfestede rettigheter. I 2003 bestemte Stortinget at barnekonvensjonen skulle bli en del av norsk lov. Lovfesting kan imidlertid ikke trylle bort brudd på konvensjonen.

Barnekonvensjonen eksponerer barnas behov som individer for det offentlige lys. Den skal vokte mot at barns behov blir skjøvet til side for å skape plass for de voksne, rasjonelle, kostnadsminimerende samfunnshensyn. Vi trenger den nettopp for å belyse barnets side av saken. Vi tenker kanskje at Barnekonvensjonen er noe som barn i utkanten av vår verden har bruk for, men barnekonvensjonens betydning er høyst levende i vårt eget samfunn. Dette kommer klart fram når barnets rettigheter brytes i omstridte temaer som for eksempel at det sitter mindreårige sammen med voksne i norske fengsler. De som snakker litt lavere må man høre ekstra nøye på.

USA og Somalia utenfor
Barnekonvensjonen er svært anerkjent i internasjonal sammenheng. Ingen annen menneskerettighetskonvensjon har fått så stor oppslutning. Myndighetene som har ratifisert den påtar seg en forpliktelse til å følge opp kravene og standardene som fastsettes og plikter å sende jevnlige rapporter til FNs komité for barnets rettigheter i Genève. Somalia, et land som per i dag mangler et fungerende styresett, har forståelig nok ikke ratifisert den. Det har heller ikke USA gjort. USA signerte konvensjonen først i 1995, men ratifiseringen har uteblitt.

Det har oppstått stor rabalder rundt dette spørsmålet i USA. Høylytte røster fra den konservative fløyen sår tvil om konvensjonens formål og organisasjonene som støtter den. Lobbyorganisasjoner som Parental Rights hevder at konvensjonen svekker familien som institusjon. Det er en redsel for statlig innblanding i forhold til foreldrerollen og en frykt for at barnekonvensjonen skal underminere hjemmeskoleordningen som man verner så godt om. Videre beskrives FN av de konservative lobbyorganisasjonene som en elitistisk institusjon som ikke har forutsetninger for å ta hånd om sensitive familiesaker. Når argumentene mot barnekonvensjonen stadig jamføres med en påstått trussel mot den amerikanske grunnloven, er det ikke vanskelig å skjønne at polariseringen i denne debatten har direkte gått på bekostning av barn i USA. I dag har 20 amerikanske delstater i USA livsvarig fengselsstraffer for mindreårige barn, noe som klart strider mot Barnekonvensjonen.

Mye av det som hevdes om barnekonvensjonen fra lobbyorganisasjonene i USA er ren løgn. I barnekonvensjonen fremheves foreldreansvaret tydelig, og det står eksplisitt at familien er det viktigste i et barns liv. Det å ratifisere barnekonvensjonen utgjør heller ikke noen trussel mot den amerikanske grunnloven – den er uansett hevet over alle andre lover.

Flaut
Fordi landet er en så betydelig aktør i internasjonale spørsmål, er det særlig viktig at USA skriver under. For et år siden uttalte presidentkandidaten Barack Obama at han syntes det er flaut at USA har somlet så lenge med å ratifisere Barnekonvensjonen. Obama mottar fredsprisen 10. desember, som president i et land som ikke har ratifisert et nesten universelt menneskerettighetslovverk. Et lovverk med stor betydning for amerikanske barn.

Støtt arbeidet
Vi ønsker at USA bidrar til å sette et godt eksempel ved å legitimere arbeidet for barns rettigheter i sitt eget land, og skaper en god plattform for andre land. Vi oppfordrer vår statsminister til å gi uttrykk for vår støtte i arbeidet for barns rettigheter. Barnekonvensjonen setter fokus på et område som kan gjøre det bedre for barn i USA. Men barn i andre land vil om mulig dra enda større nytte av at verdens mektigste stat anerkjenner deres rettigheter. Det handler om å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv fordi de ikke er voksne. Barna må få en stemme og voksne må tale deres sak.

Gratulerer
Vi feirer Barack Obama 10. desember som en fredsprisvinner med mange gode visjoner og intensjoner. Han har vist seg som et historisk symbol på håp og optimisme for den allmenne amerikaner og restaurert USAs ansikt utad. Obama er klar over at han tar imot en pris også for fredsarbeidet han skal gjøre i fremtiden. Etter at optimismens høykonjunktur i Oslo i desember har lagt seg kan fredsprisvinneren godt starte med Barnekonvensjonen. Det er et godt steg på veien for en bedre verden for barn.

Gratulerer, Audun Lysbakken!

Audun Lysbakken fra SV har blitt ny barne- og liketsillingsminister. Det blir spennende å se hvordan SV vil styre dette departementet. Vi gratulerer Audun, og tror at dette kan bli bra. Audun har vært en viktig samarbeidspartner for PRESS de siste årene, og vi håper han beholder enigheten med oss og omgjør det til gode vedtak i departementet. Jeg har lagt til Audun sin blogg i blogglista mi, den kan du også følge på rettvenstre.no. Les mer om hva PRESS mener om ny regjering her.

Angiveri en del av asylinstituttet

Jeg har lenge vært usikker på hva jeg mener om det nye forslaget om meldeplikt for ansatte ved asylmottak. Jeg ser noen av argumentene for, selv om det juridisk har flere betenkeligheter i forhold til asylsøkeres rettsikkerhet. Men da jeg leste Marte Michelet sin kommentar angående dette i Dagbladet for et par uker siden ble jeg ganske overbevist om at dette ikke er noen god idè, selv om jeg håper og tror at dette scenarioet er mer enn vi kan frykte. Uansett, godt poeng, les mer her.

Regjeringen uten egenskaper

Soria Moria 2 er som en dårlig oppfølger til en i utgangspunktet middelmådig film. Der den forrige regjeringserklæringen lovet en human og rettferdig flyktning- og asylpolitikk, skal politikken i kommende periode være konsekvent. Der Soria Moria 1 i det minste lovet (dog ikke gjennomførte) en omsorgsreform for enslige mindreårige asylsøkere, slår SM2 fast at det ikke finnes ressurser i barnevernet til å gjennomføre dette i de neste fire år. Der SM1 forholder lover å forholde seg til UNHCR sine anbefalinger, tar SM2 konsekvensen av at flere har behov for beskyttelse ved å slå fast at det er greit å etablere praksis som er i strid med UNCHR sine anbefalinger. Samtidig skal politikken være i tråd med internasjonale konvensjoner. Konsekvent? Jeg tror ikke det.

Det er et slag i trynet for alle oss PRESS-aktivister å vite at vårt politiske arbeid for enslige mindreårige asylsøkere framover etter sigende vil være nytteløst. Skal vi orke å jobbe med statsbudsjettene? Skal vi fortsette med å male banner og stå foran Statsministerens kontor? Skal vi skrive flere leserinnlegg?

Jeg vet ikke med dere, men jeg orker iallefall ikke å sitte på rumpa og ikke gjøre noe for de foreldreløse asylsøkerbarna i fire år framover. Jeg vil at vi skal fortsette kampen. Kanskje er det mulig å snu Regjeringen. Kanskje finnes det noen der som etterhvert innser hva det er de har valgt.

For asylbarna er det viktig at vi fortsetter kampen. Selv om Regjeringen har gitt dem opp, kan ikke vi gjøre det.

Faktaene vi har ventet på

Nei, det er ikke sånn at 90% av alle asylsøkere som kommer til Norge bevisst skjuler sin identitet. UDI viser til at man kan snu dette tallet på hodet. Takk, Ida Børresen i UDI, for at dere bruker ressurser på å rydde opp i asyldebatten. I motsetning til Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Politiets Fellesforbund, som bruker tid på å rote til debatten sånn at den passer inn i deres verdensbilde.

Fakta finnes her:

Jens eller Jensen?

PRESS har gjennomført en undersøkelse blant førstekandidatene til de politiske partiene om holdningene til enslige mindreårige asylsøkere. Det ser ut som om asylbarna får det bedre med Jensen enn med Jens etter valget. Les pressemeldinga vår:

- Arbeiderpartiet er bremseklossen for asylbarna

PRESS – Redd Barna Ungdom har gjennomført en undersøkelse blant de politiske partienes førstekandidater i alle fylker, for å finne ut hvilke partier som er mest positive til at enslige mindreårige asylsøkere skal få sin omsorg ivaretatt av barnevernet. Verst ut kommer Arbeiderpartiet, der ingen av førstekandidatene har svart at de ønsker en overføring av omsorgsansvaret.

Hva er det Arbeiderpartiet er i ferd med å utvikle seg til å bli? Dette partiet gikk inn for at asylbarn skulle ha de samme rettighetene som norske barn i den mye omtalte Soria Moria-erklæringen, men nå ser det ut som at asylbarna bare kan grue seg til en eventuell Soria Moria 2, sier leder i PRESS, Kirsten Kvalø.
Riktignok har de eventuelle regjeringspartnerne SV og SP en høy svarprosent, hvor alle svar slår fast at kandidatene er positive til omsorgsoverføring, men vi frykter at et dominerende Arbeiderparti kan bety spikeren i kista for den etterlengtede omsorgsreformen, uttaler Kvalø.

Partikandidatene ble forespurt om de ønsker en overføring av omsorgsansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne fra UDI til barnevernet, og om de ønsker å jobbe for dette dersom de kommer inn på Stortinget. Best ut kommer partiet Venstre, hvor 13 av 19 kandidater har svart at de ønsker at enslige mindreårige skal få sin omsorg ivaretatt av barnevernet. SV og Rødt ligger hakk i hel med henholdsvis 12 og 11 positive svar. Kvalø forklarer hvorfor en omsorgsreform er så viktig:

Vi snakker om den viktigste barnepolitiske saken i Norge gjennom flere tiår. Dette er barn som har flyktet fra krig, tortur og forfølgelse, og som bærer med seg erfaringer vi ikke kan forestille oss. Flere titalls NGO-er og fageksperter har uttalt seg om viktigheten av en god og trygg omsorg for denne gruppen barn, og Regjeringen har også fått kommentarer fra FNs ekspertkomitè for barns rettigheter om at staten diskriminerer disse barna. Vi er også klar over at det kom flere barn enn man hadde forventet, men det er ingen god grunn til å legge hele reformen på is, slik det ser ut nå, sier Kvalø.

PRESS sin undersøkelse viser også at Fremskrittspartiet er svært positive til at asylbarn skal få en bedre omsorg. 9 av 19 førstekandidater for Frp har svart at de ønsker en omsorgsreform, og at de ønsker å jobbe for dette på Stortinget. Dette plasserer Frp som fjerde beste parti for asylsøkerbarna.

Skal man dømme etter vår undersøkelse ser det ut til at asylbarna i Norge får det bedre med Jensen enn med Jens etter valget. Dette bør være et tankekors for Arbeiderpartiet, som uttaler at de bygger sin politikk på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Jeg imøteser gjerne en forklaring på dette fra Arbeiderpartiet, avslutter Kvalø.

Stor suksess med barnerettighetsfestival

150 ungdommer, Barneombudet, Barne- og Likestillingsdepartementet, bannermaling, rettighetsballoner, fotball, sekkeløp, teatergruppa Opplysningskontoret, konserter med Japee and the Funk Minority, Jester og Don Martin og Gatas Parlament. Det finnes ingen bedre måte å feire at Barnekonvensjonen er 20 år!

Bilder fra aksjon utenfor Arbeids- og Inkluderingsdepartemente

Flere har etterlyst litt bilder her på bloggen, og jeg er enig i at det er et forsømt område! Her kommer derfor noen bilder fra en veldig kul aksjon vi hadde i forrige uke, sammen med Unge Venstre, KrFU, Rød Ungdom, organisasjonen Grenseland, partiet Rødt og Sosialistisk Ungdom. Vi har alle sammen reagert på hvordan flyktning- og asylpolitikken har utviklet seg under den rød-grønne regjeringen. De lovet oss jo en human, rettsikker og solidarisk asylpolitikk, og ville ha et særlig fokus på enslige mindreårige asylsøkeres situasjon. Det har ikke blitt sånn i praksis, derfor rettet vi på Soria Moria-erklaringa med rød penn, og overleverte resultatet til statssekretær Laila Gustavsen fra AID, for å illustrere hvordan asylpolitikken ble i praksis. Hun var ikke helt enig med oss, men hva kan man vente fra den kanten...

Asyldebatt på ville veier

Lenge siden jeg har blogget nå, men her kommer et innlegg jeg har skrevet sammen med Mari Eifring, leder i Rød Ungdom. Det er viktig å bruke krefter på å si fra når asyldebatten tar så stygge vendinger som den har gjort i sommer:

Asyldebatt på ville veier

Årets agurksesong har gått hardt utover asylpolitikken. Vi har kommet til det punktet hvor vi debatterer hvorvidt det er en god idé å sende asylsøkere til Afrika uansett hvor de kommer fra, og om vi ikke egentlig bare kan kaste ut alle asylsøkere som kommer hit. Heldigvis er det et langt stykke igjen før vi er der i praktisk politikk, og det blir neppe aktuelt å sende asylsøkere på første fly til Tanzania uansett hva slags regjering vi ender opp med etter Stortingsvalget. Men likevel ser vi at de ekstreme debattantene lykkes med det som er målet, nemlig å male asyldebatten enda en nyanse brunere.

For jo mer ekstremt Frp og dels Høyre går ut, jo mer snubler regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen etter. Høyresida legger ut agnet, og de rødgrønne biter på, gang på gang. Derfor snakkes det ikke lenger om asylsøkere eller flyktninger som kommer hit, vi hører bare om den store ”asylflommen” eller ”asylstrømmen” som tilsynelatende renner konstant inn over landet. Alle partiene er enige i premisset om at ”asylflommen” må stoppes med alle midler før demningen Norge brister, og hele samfunnet risikerer å bli oversvømt. Dermed er det til slutt ikke noen motsetninger igjen i debatten, og det diskuteres kun hvor hardt det skal strammes inn, og hvor langt man kan gå i å innføre nye inhumane tiltak. De rødgrønne har ikke bare forflytta seg over på høyresidas banehalvdel, det ser til og med ut som de er i gang med å bytte drakter.

I en sådan stund er det fristende å spørre hva som egentlig skjedde med regjeringens forpliktelser til Soria Moria-erklæringen. I 2005, etter at Erna Solberg som kommunalminister hadde gjort forholdene for asylsøkere i Norge så ulevelige at hun gjorde seg fortjent til kallenavnet ”Jern-Erna”, ble vi lovet en etterlengtet ny kurs. Derfor var gleden stor da vi i Soria Moria-erklæringen kunne lese følgende lovnader: «Regjeringen vil føre en flyktningpolitikk som i større grad tar hensyn til anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) anbefalinger. Regjeringen vil sørge for samsvar mellom FNs barnekonvensjon og utlendingforvaltningen. Regjeringen vil forbedre vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge og overføre omsorgsansvaret for disse til barnevernet.»

I dag, fire år senere, ser vi at praksis er noe helt annet. Vi ser at regjeringen tvert imot fører en flyktningpolitikk som ikke tar hensyn til UNHCRs anbefalinger. Regjeringen har laget utlendingspolitikk som er i strid med FNs barnekonvensjon, og dessverre har også regjeringen forverret vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, og ikke overført omsorgsansvaret for disse til barnevernet. Med andre ord har Soria Moria-kursen som i et eventyr blitt forvandlet til en blåkopi av Jern-Ernas harde regime.

I konkurransen om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa har regjeringen latt det gå hardt ut over de aller mest sårbare; de enslige asylsøkerbarna. I frykt for å framstå som «liberale» har Jens & co laget regler for disse barna som er klart i strid med FNs barnekonvensjon, og totalt fraveket konvensjonens sentrale prinsipp om barnets beste. Vi kan ikke se at det er til et foreldreløst asylsøkerbarns beste å få en midlertidig oppholdstillatelse uten rett til fornyelse, som gjør at de blir pælmet ut av landet når de fyller 18 år. Det er også svært betenkelig at regjeringen tar i bruk DublinII-forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere, som gjør barna til kasteballer mellom europeiske land som kan ha svært avvikende standarder for behandling av barn.



Vi trenger en regjering som tør å stå opp for sin egen politikk og følge sine erklæringer. For uansett hvor mye regjeringen strammer inn asylpolitikken, vil Frp alltid komme med utspill om at regjeringa ”ikke har gjort noe som helst” for å stoppe «asylflommen» til Norge. Konkurransen om den kjipeste asylpolitikken er det nemlig Frp som vinner uansett, derfor ville regjeringa heller tjent på å føre den politikken de selv lovte velgerne i 2005 og som velgerne ville ha, enn å løpe andpustne bak Frp og ende opp som tapere.

Sleipt av reklamebransjen

Nettsiden gratisklaer.no er det siste tilskuddet i nye former for markedsføring. Ved å skape et "sosialt forum" skal folk lures til å gi fra seg mengder med opplysninger om seg selv, i bytte mot poenger som igjen kan gi gavekort på klær. Problemet oppstår når barn ned i niårsalderen, uten forutsetninger for å forstå at man her skal være på vakt, legger ut bilder og informasjon om seg selv. I verste fall snakker vi her om en stor database for folk som er interessert i å komme i kontakt med svært unge jenter.

For å bli medlem på siden må man registrere seg med fullt navn, adresse, postnummer og bosted. Det framkommer ingen steder hvem som får tilgang på disse opplysningene og hvordan de skal brukes. Som registrert medlem kan man begynne å samle på poeng, ved å invitere flere venner, og ved å delta i konkurranser som går ut på å se på firmalogoer, annonser eller liknende. Laster du opp bilder av deg selv og oppretter en bildedagbok, genererer det masse poeng. Poengene kan etter en viss sum innløses i gavekort i ulike kleskjeder.

Vilkårene for deltakelse i dette "sosiale mediet" er imidlertid litt uklart. Det framkommer etter en forespørsel at barn under 18 år ikke kan motta gavekort på klær, uansett hvor mange poeng de har samlet. Det er imidlertid ingen ting som hindrer barn føst etter 1991 å registrere seg og delta i konkurransene og aktivitetene på siden. Med andre ord: nettstedet har ingen skrupler med å la barn utsettes for svært pågående markedsføring, fordekt som konkurranse og morsomme aktiviteter.

Prisen barna må betale for dette kan være høy. Omfanget av internettrelaterte overgrep i Norge er stigende, og et problem det er vanskelig å kontrollere. Barn er ofte i forkant av utviklingen når det gjelder bruk av sosiale medier. Voksne forstår ofte ikke omfanget av hva de må lære barna sine for å unngå ubehageligheter på nett. Misforholdet mellom barnas bruk og foreldrenes kompetanse er et problem vi har vært klar over i lengre tid, og som mange begynner å ta inn over seg. Da er det bransjens ansvar å ta høyde for hvilke utfordringer som kan oppstå når barn bruker tjenester, og sørge for å beskytte barna, heller enn å utnytte dem i markedsføring på en helt tankeløs måte.

Misbruk av barnekonvensjonen

Fra tid til annen ser jeg at det refereres til Barnekonvensjonen i sammenhenger der denne ikke er relevant. Et eksempel er debatter om ny ekteskapslov.

I dagens papirutgave av Vårt Land skriver stipendiat i filosofi Nina Karin Monsen om ekteskapsloven, og kritiserer omtrent alle som har uttalt seg i forkant av vedtaket i Stortinget om felles ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile ekteskap. Monsens virkelighetsforståelse bygger på hennes kristne livssyn, og det er med dette utgangspunktet hun skriver kronikk.

Som leder i PRESS tar jeg ikke stilling til religiøse argumenter for eller mot felles ekteskapslov. PRESS mener ingen ting om felles ekteskapslov. Men når debattanter synser om barnekonvensjonen for å skjule sin egentlige agenda i et innlegg er det vår jobb å si fra.

Monsen sier i sin kronikk at "modernisering" av familien pulveriserer barnas menneskerettigheter. Monsen utdyper ikke hvilke rettigheter som pulveriseres i likekjønnede ekteskap versus heterofile ekteskap, men underbygger sin påstand med flere påstander som at "likekjønnede ekteskap oppløser familien, påfører barn tap, sorg, uvitenhet og stumhet".

Jeg kan på stående fot svare, og si at ingen av barnekonvensjonens 42 artikler kan ansees som brutt ved at barnet vokser opp i et likekjønnet ekteskap. Dette kan jeg gjerne utdype, men bruker ikke tid og plass på dette her. Men jeg antar at Monsen sikter til barnekonvensjonens artikler som regulerer barnets rett til familie og omsorg fra foreldre. Jeg vil gjengi utdrag fra de relevante artiklene for å tilbakevise at dette kan brukes som argument mot likekjønnede ekteskap og foreldrepar.

Først: I Barnekonvensjonen brukes det kjønnsnøytrale ordet "foreldre". Ordene "mor" eller "far" finnes ikke i konvensjonen. "Foreldre" er heller ikke presisert som de biologiske foreldrene. I norsk lovverk er definisjoner på foreldreansvaret gjennomført i barnelovens paragrafer 2-9, som åpner for at flere en de biologiske mor og far kan ha foreldreansvar fra fødselen av. Barn har derfor i prinsippet ingen rett til å ha en mor og en far som sine omsorgsgivere.

Barn har imidlertid rett til omsorg fra begge sine foreldre, og staten plikter å legge til rette for at foreldre og barn ikke blir atskilt fra sine foreldre unntatt når dette er til barnets beste. Dette er nedfelt i konvensjonens artikler nr. 9 og 18. Igjen - ingen steder kan det leses at dette gjelder mor og far.

Barnekonvensjonens artikkel 2 slår fast barns rett til å bli beskyttet mot diskriminering. Denne artikkelen er interessant i denne sammenhengen, da det står at barn skal beskyttes mot "diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk" og en hel del andre parametre man ikke skal diskrimineres etter. Slik jeg tolker denne paragrafen er det altså lagt inn et vern i barnekonvensjonen mot diskriminering av barn på bakgrunn av foreldres kjønn. Det igjen er et argument mot å bruke barnekonvensjonen til å underbygge argumenter mot likekjønnede ekteskap.

Barnekonvensjonen har vokst seg viktig iløpet av de snart 20 årene som har gått siden FN vedtok barns universale mennekserettigheter. Det er viktig å bruke barnekonvensjonen som et aktivt verktøy for mennesker med makt og for lobbyistene på utsida, i spørsmål som angår barn. Men barnekonvensjonen bør ikke brukes feilaktig, og når agendaen er en annen enn å fremme barnets interesser. Det svekker konvensjonens status.

Håp om ratifisering i USA?

Halvannen måned er gått siden Barack Obama ble innsatt som president i USA. I barnerettighetsmiljøet har det knyttet seg stor spenning til om Obama vil ratifisere FNs konvensjon om barnets rettigheter, som USA sammen med Somalia er alene om å ikke ha gjort.

Jeg har tidligere skrevet om dette på bloggen her, og nevnt at dette spørsmålet ikke ble diskutert i stor skala under valgkampen i fjor høst. Men nå har vi funnet litt mer info:

Her er en interessant artikkel om senator Boxers holdning til Barnekonvensjonen, og her kan du se en video fra valgkampen der begge kandidatene blir stilt spørsmål om eventuell ratifisering, der Obama lover å se om igjen på dette.

Du kan også glede deg til neste nummer av Larm, der jurist og barnerettighetsekspert Elin Saga Kjørholt har skrevet et dypdykk om hvorfor USA ikke ratifiserer barnekonvensjonen!

Om barn og engasjement

Ny Tid publiserte 12.01 en kommentar fra ansvarlig redaktør Magne Lerø, med tittelen "Misbruk av barn". Lerø kommenterer demonstrasjoner den siste tiden, hvor det har deltatt barn. Hans inngang til debatten er diverse kommentarer om barns deltakelse i voldelige demonstrasjoner, der barn ble utsatt for tåregass og sammenstøt med politiet. Sålangt er jeg enig med Lerø. Men deretter sporer han av.

Lerø mener at barn ikke har noe å gjøre i et demonstrasjonstog uansett, og han mener at tenkningen om barns rettigheter er i ferd med å spore av. Jeg siterer:

"Barn har ikke fulle borgerrettigheter. De har ikke stemmerett. De er ikke myndige. Barn forholder seg til sine foreldre. Når de sendes på gaten, er det for å fremme foreldrenes syn. Barn i denne alderen har ingen selvstendig mening eller forutsetning for å forstå hva Midt-Østen konflikten handler om. Like så lite som de har forutsetninger å opptre som politiske aktører i det offentlige rom, enten det skjer i form av deltagelse i en debatt eller at de bruker sin ytringsfrihet."

Videre:

"Det er når barna blir tenåringer de har forutsetninger å forstå de kompliserte sammenhengene dagens aktuelle politiske spørsmål er vevd inn i."

For det første: Tenåringer er også barn, helt til 18-årsdagen. Dette er Barnekonvensjonen, dette er norsk lov og det er myndighetsalderen. For det andre: barn har rett til å si sin mening og å bli hørt. Dette prinsippet har fått sin egen artikkel i Barnekonvensjonen.

Lerø mener at dersom et barn mener noe, har han eller hun fått meningen fra noen andre, fortrinnsvis foreldrene sine. Er det sånn da at når et menneske over 18 år mener noe, har vedkommende funnet opp meningen selv? Nei, sånn er det selvsagt ikke. Vi leser, ser på TV, lærer på skolen eller arbeidsplassen, snakker med folk og lar oss engasjere - alle sammen. Skal barn da nektes å uttrykke sitt engasjement?

Det er faktisk helt naturlig at et barn lar seg opprøre over krigen i Gaza. Du trenger ikke studiepoeng i Midt-Østen-kunnskap for å forstå at dette er galt, og ha et ønske om å gjøre noe. Empati er en sterk og viktig verdensmakt, som barn ofte er i bedre stand til å utnytte enn oss voksne.

Da jeg var ti år, brukte jeg skoleferier på å bake kaker og selge dem til inntekt for barna som sultet i Sudan. Da jeg var 13 skrev jeg leserbrev mot rasisme. Da jeg var 15 aksjonerte jeg mot oljeutvinning utenfor kysten i landsdelen min. Da jeg var 17 aksjonerte jeg mot å kaste asylsøkere med avslag på gata. Da jeg var 18 brukte jeg stemmeretten min i Stortingsvalget - og jeg var ikke ett sekund i tvil om hva jeg skulle stemme, selv om det var noe annet enn det foreldrene mine stemte.

Dersom noen noengang iløpet av denne tiden hadde fortalt meg at det jeg drev med var dust og at jeg måtte vente noen år til jeg forto alt, hadde jeg kanskje ventet. Da hadde jeg ikke vært leder i PRESS i dag. Jeg hadde heller ikke hatt den samme foutsetningen for å bruke stemmeretten min. Jeg hadde antakelig ikke skjønt greia med å engasjere seg i voksen alder. Og jeg hadde utrettet mindre for verden - for ja, jeg tror at mitt engasjement har betydd noe for noen andre enn meg selv.

Lerø mener også at det å spørre et barn om statsbudsjettet og endringer i barneloven kan være søtt, men det betyr null og niks, og er bare krydder. Jeg mener tvert i mot at barns meninger i saker som angår dem er en veldig viktig ingrediens i demokratiet, i likhet med bønders meninger i jordbruksreformer og arbeidstakeres meninger i lønnsoppgjør.

Det er riktig at det kan være meningsløst å spørre ut barn på et akademisk språk om generelle tendenser i en eller annen lov. Men innholdet i politikken angår da barn i aller høyeste grad, og så lenge man tilrettelegger for dialog med barn kan man få svært fruktbare meninger fra barn om det de er eksperter på.