Lenge siden jeg har blogget nå, men her kommer et innlegg jeg har skrevet sammen med Mari Eifring, leder i Rød Ungdom. Det er viktig å bruke krefter på å si fra når asyldebatten tar så stygge vendinger som den har gjort i sommer:
Asyldebatt på ville veier
Årets agurksesong har gått hardt utover asylpolitikken. Vi har kommet til det punktet hvor vi debatterer hvorvidt det er en god idé å sende asylsøkere til Afrika uansett hvor de kommer fra, og om vi ikke egentlig bare kan kaste ut alle asylsøkere som kommer hit. Heldigvis er det et langt stykke igjen før vi er der i praktisk politikk, og det blir neppe aktuelt å sende asylsøkere på første fly til Tanzania uansett hva slags regjering vi ender opp med etter Stortingsvalget. Men likevel ser vi at de ekstreme debattantene lykkes med det som er målet, nemlig å male asyldebatten enda en nyanse brunere.
For jo mer ekstremt Frp og dels Høyre går ut, jo mer snubler regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen etter. Høyresida legger ut agnet, og de rødgrønne biter på, gang på gang. Derfor snakkes det ikke lenger om asylsøkere eller flyktninger som kommer hit, vi hører bare om den store ”asylflommen” eller ”asylstrømmen” som tilsynelatende renner konstant inn over landet. Alle partiene er enige i premisset om at ”asylflommen” må stoppes med alle midler før demningen Norge brister, og hele samfunnet risikerer å bli oversvømt. Dermed er det til slutt ikke noen motsetninger igjen i debatten, og det diskuteres kun hvor hardt det skal strammes inn, og hvor langt man kan gå i å innføre nye inhumane tiltak. De rødgrønne har ikke bare forflytta seg over på høyresidas banehalvdel, det ser til og med ut som de er i gang med å bytte drakter.
I en sådan stund er det fristende å spørre hva som egentlig skjedde med regjeringens forpliktelser til Soria Moria-erklæringen. I 2005, etter at Erna Solberg som kommunalminister hadde gjort forholdene for asylsøkere i Norge så ulevelige at hun gjorde seg fortjent til kallenavnet ”Jern-Erna”, ble vi lovet en etterlengtet ny kurs. Derfor var gleden stor da vi i Soria Moria-erklæringen kunne lese følgende lovnader: «Regjeringen vil føre en flyktningpolitikk som i større grad tar hensyn til anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) anbefalinger. Regjeringen vil sørge for samsvar mellom FNs barnekonvensjon og utlendingforvaltningen. Regjeringen vil forbedre vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge og overføre omsorgsansvaret for disse til barnevernet.»
I dag, fire år senere, ser vi at praksis er noe helt annet. Vi ser at regjeringen tvert imot fører en flyktningpolitikk som ikke tar hensyn til UNHCRs anbefalinger. Regjeringen har laget utlendingspolitikk som er i strid med FNs barnekonvensjon, og dessverre har også regjeringen forverret vilkårene for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, og ikke overført omsorgsansvaret for disse til barnevernet. Med andre ord har Soria Moria-kursen som i et eventyr blitt forvandlet til en blåkopi av Jern-Ernas harde regime.
I konkurransen om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa har regjeringen latt det gå hardt ut over de aller mest sårbare; de enslige asylsøkerbarna. I frykt for å framstå som «liberale» har Jens & co laget regler for disse barna som er klart i strid med FNs barnekonvensjon, og totalt fraveket konvensjonens sentrale prinsipp om barnets beste. Vi kan ikke se at det er til et foreldreløst asylsøkerbarns beste å få en midlertidig oppholdstillatelse uten rett til fornyelse, som gjør at de blir pælmet ut av landet når de fyller 18 år. Det er også svært betenkelig at regjeringen tar i bruk DublinII-forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere, som gjør barna til kasteballer mellom europeiske land som kan ha svært avvikende standarder for behandling av barn.
Vi trenger en regjering som tør å stå opp for sin egen politikk og følge sine erklæringer. For uansett hvor mye regjeringen strammer inn asylpolitikken, vil Frp alltid komme med utspill om at regjeringa ”ikke har gjort noe som helst” for å stoppe «asylflommen» til Norge. Konkurransen om den kjipeste asylpolitikken er det nemlig Frp som vinner uansett, derfor ville regjeringa heller tjent på å føre den politikken de selv lovte velgerne i 2005 og som velgerne ville ha, enn å løpe andpustne bak Frp og ende opp som tapere.
