Om barn og engasjement

Ny Tid publiserte 12.01 en kommentar fra ansvarlig redaktør Magne Lerø, med tittelen "Misbruk av barn". Lerø kommenterer demonstrasjoner den siste tiden, hvor det har deltatt barn. Hans inngang til debatten er diverse kommentarer om barns deltakelse i voldelige demonstrasjoner, der barn ble utsatt for tåregass og sammenstøt med politiet. Sålangt er jeg enig med Lerø. Men deretter sporer han av.

Lerø mener at barn ikke har noe å gjøre i et demonstrasjonstog uansett, og han mener at tenkningen om barns rettigheter er i ferd med å spore av. Jeg siterer:

"Barn har ikke fulle borgerrettigheter. De har ikke stemmerett. De er ikke myndige. Barn forholder seg til sine foreldre. Når de sendes på gaten, er det for å fremme foreldrenes syn. Barn i denne alderen har ingen selvstendig mening eller forutsetning for å forstå hva Midt-Østen konflikten handler om. Like så lite som de har forutsetninger å opptre som politiske aktører i det offentlige rom, enten det skjer i form av deltagelse i en debatt eller at de bruker sin ytringsfrihet."

Videre:

"Det er når barna blir tenåringer de har forutsetninger å forstå de kompliserte sammenhengene dagens aktuelle politiske spørsmål er vevd inn i."

For det første: Tenåringer er også barn, helt til 18-årsdagen. Dette er Barnekonvensjonen, dette er norsk lov og det er myndighetsalderen. For det andre: barn har rett til å si sin mening og å bli hørt. Dette prinsippet har fått sin egen artikkel i Barnekonvensjonen.

Lerø mener at dersom et barn mener noe, har han eller hun fått meningen fra noen andre, fortrinnsvis foreldrene sine. Er det sånn da at når et menneske over 18 år mener noe, har vedkommende funnet opp meningen selv? Nei, sånn er det selvsagt ikke. Vi leser, ser på TV, lærer på skolen eller arbeidsplassen, snakker med folk og lar oss engasjere - alle sammen. Skal barn da nektes å uttrykke sitt engasjement?

Det er faktisk helt naturlig at et barn lar seg opprøre over krigen i Gaza. Du trenger ikke studiepoeng i Midt-Østen-kunnskap for å forstå at dette er galt, og ha et ønske om å gjøre noe. Empati er en sterk og viktig verdensmakt, som barn ofte er i bedre stand til å utnytte enn oss voksne.

Da jeg var ti år, brukte jeg skoleferier på å bake kaker og selge dem til inntekt for barna som sultet i Sudan. Da jeg var 13 skrev jeg leserbrev mot rasisme. Da jeg var 15 aksjonerte jeg mot oljeutvinning utenfor kysten i landsdelen min. Da jeg var 17 aksjonerte jeg mot å kaste asylsøkere med avslag på gata. Da jeg var 18 brukte jeg stemmeretten min i Stortingsvalget - og jeg var ikke ett sekund i tvil om hva jeg skulle stemme, selv om det var noe annet enn det foreldrene mine stemte.

Dersom noen noengang iløpet av denne tiden hadde fortalt meg at det jeg drev med var dust og at jeg måtte vente noen år til jeg forto alt, hadde jeg kanskje ventet. Da hadde jeg ikke vært leder i PRESS i dag. Jeg hadde heller ikke hatt den samme foutsetningen for å bruke stemmeretten min. Jeg hadde antakelig ikke skjønt greia med å engasjere seg i voksen alder. Og jeg hadde utrettet mindre for verden - for ja, jeg tror at mitt engasjement har betydd noe for noen andre enn meg selv.

Lerø mener også at det å spørre et barn om statsbudsjettet og endringer i barneloven kan være søtt, men det betyr null og niks, og er bare krydder. Jeg mener tvert i mot at barns meninger i saker som angår dem er en veldig viktig ingrediens i demokratiet, i likhet med bønders meninger i jordbruksreformer og arbeidstakeres meninger i lønnsoppgjør.

Det er riktig at det kan være meningsløst å spørre ut barn på et akademisk språk om generelle tendenser i en eller annen lov. Men innholdet i politikken angår da barn i aller høyeste grad, og så lenge man tilrettelegger for dialog med barn kan man få svært fruktbare meninger fra barn om det de er eksperter på.