Fra tid til annen ser jeg at det refereres til Barnekonvensjonen i sammenhenger der denne ikke er relevant. Et eksempel er debatter om ny ekteskapslov.
I dagens papirutgave av Vårt Land skriver stipendiat i filosofi Nina Karin Monsen om ekteskapsloven, og kritiserer omtrent alle som har uttalt seg i forkant av vedtaket i Stortinget om felles ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile ekteskap. Monsens virkelighetsforståelse bygger på hennes kristne livssyn, og det er med dette utgangspunktet hun skriver kronikk.
Som leder i PRESS tar jeg ikke stilling til religiøse argumenter for eller mot felles ekteskapslov. PRESS mener ingen ting om felles ekteskapslov. Men når debattanter synser om barnekonvensjonen for å skjule sin egentlige agenda i et innlegg er det vår jobb å si fra.
Monsen sier i sin kronikk at "modernisering" av familien pulveriserer barnas menneskerettigheter. Monsen utdyper ikke hvilke rettigheter som pulveriseres i likekjønnede ekteskap versus heterofile ekteskap, men underbygger sin påstand med flere påstander som at "likekjønnede ekteskap oppløser familien, påfører barn tap, sorg, uvitenhet og stumhet".
Jeg kan på stående fot svare, og si at ingen av barnekonvensjonens 42 artikler kan ansees som brutt ved at barnet vokser opp i et likekjønnet ekteskap. Dette kan jeg gjerne utdype, men bruker ikke tid og plass på dette her. Men jeg antar at Monsen sikter til barnekonvensjonens artikler som regulerer barnets rett til familie og omsorg fra foreldre. Jeg vil gjengi utdrag fra de relevante artiklene for å tilbakevise at dette kan brukes som argument mot likekjønnede ekteskap og foreldrepar.
Først: I Barnekonvensjonen brukes det kjønnsnøytrale ordet "foreldre". Ordene "mor" eller "far" finnes ikke i konvensjonen. "Foreldre" er heller ikke presisert som de biologiske foreldrene. I norsk lovverk er definisjoner på foreldreansvaret gjennomført i barnelovens paragrafer 2-9, som åpner for at flere en de biologiske mor og far kan ha foreldreansvar fra fødselen av. Barn har derfor i prinsippet ingen rett til å ha en mor og en far som sine omsorgsgivere.
Barn har imidlertid rett til omsorg fra begge sine foreldre, og staten plikter å legge til rette for at foreldre og barn ikke blir atskilt fra sine foreldre unntatt når dette er til barnets beste. Dette er nedfelt i konvensjonens artikler nr. 9 og 18. Igjen - ingen steder kan det leses at dette gjelder mor og far.
Barnekonvensjonens artikkel 2 slår fast barns rett til å bli beskyttet mot diskriminering. Denne artikkelen er interessant i denne sammenhengen, da det står at barn skal beskyttes mot "diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk" og en hel del andre parametre man ikke skal diskrimineres etter. Slik jeg tolker denne paragrafen er det altså lagt inn et vern i barnekonvensjonen mot diskriminering av barn på bakgrunn av foreldres kjønn. Det igjen er et argument mot å bruke barnekonvensjonen til å underbygge argumenter mot likekjønnede ekteskap.
Barnekonvensjonen har vokst seg viktig iløpet av de snart 20 årene som har gått siden FN vedtok barns universale mennekserettigheter. Det er viktig å bruke barnekonvensjonen som et aktivt verktøy for mennesker med makt og for lobbyistene på utsida, i spørsmål som angår barn. Men barnekonvensjonen bør ikke brukes feilaktig, og når agendaen er en annen enn å fremme barnets interesser. Det svekker konvensjonens status.
Møter vestlandsbedrifter om grønn omstilling
for 4 år siden
