EUs asylpolitikk tar liv

Justisminister Knut Storberget uttaler mandag 30.11 til Dagsavisen at «Norge kan ikke føre en politikk som skiller seg vesentlig fra andre land i Europa», med henvisning til norsk asylpolitikk. Intervjuet med Storberget bekrefter det vi har fryktet: Norge tør ikke være «best i klassen» når det kommer til asylpolitikk. Det har alvorlige følger for mennesker på flukt.

Særlig alvorlig er det at Norge ikke lenger gjør bruk av humanitærklausulen i Dublin-forordningen, som gir mulighet til å behandle saker i Norge i stedet for å returnere til første mottaksland. Norge hadde tidligere generelle unntak fra regelen for enslige mindreårige asylsøkere og generelt for retur til Hellas. Dette er praksis som Norge har fått berømmelse for av FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR), og som Nordisk Råd har anbefalt Norge å fremme som et «best practice»-eksempel til etterfølgelse for andre europeiske land.

Men istedet for å fremme gode eksempler overfor andre europeiske land, har Norge valgt å kaste seg på kappløpet om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa. Europa lukker seg hermetisk inne i seg selv, med et regelverk som nærmest umuliggjør å søke asyl på lovlig vis – og der hundrevis av mennesker dør hvert år i sitt forsøk på å ta seg inn i et Europa som er bevoktet av væpnede grensekontroller og fysiske murer.

Vi er enig i ideen om at asylpolitikken bør reguleres på europeisk nivå, blant annet for å unngå at asylsøkere bruker et liv på å hoppe fra land til land uten å oppleve noe annet enn avslag. Felles standarder for asylprosedyrer, mottaksforhold og annet kan også forplikte «verstinglandene» til å føre en mer human flyktning- og asylpolitikk. Men harmoniseringen som er gjort så langt har ikke ført til en bedre praksis i verstinglandene – tvert i mot.

Det er et tankekors at justisministeren virker opptatt av at vi ikke skal krenke menneskerettighetene, men likevel går i mot anbefalingene fra UNHRC – organet som er satt til å overvåke flyktningkonvensjonen. Begrunnelsen er ikke noe bedre enn at andre land ikke følger anbefalingene. Norge gjør seg med det skyldig i at asylsøkere behandles verre enn norske husdyr (se NOAS og Helsingforskomiteens rapport om Hellas) og at enslige mindreårige asylsøkere blir gjort til kasteballer mellom europeiske stater og får en enda større del av sin barndom spist opp av flukt.

Vi imøteser en stortingsmelding om europeisk flyktning- og asylpolikk, og er spente på vurderingene av hva som skal ligge til grunn for den norske politikken. Harmonisering kan være positivt, men da får Norge selv presse litt på for at vi skal ende opp med en politikk vi faktisk liker og ønsker oss selv. Argumentet om at «de andre gjør sånn» holder ikke i det man går inn i alvorlige rettighetsbrudd.