Krig, fred og klingende mynt

I dag var jeg på frokostmøte med flere organisasjoner og stortingspolitikere fra flere partier ang. to stortingsmeldinger som omhandler norsk våpeneksport og nedrustning. Det var spennende å se hvo utbredt kravet om sluttbrukererklæring til NATO-land har blitt iløpet av de årene PRESS har jobbet med det. Flere av organisasjonene, og også politikerne, har dette som høyeste prioritert i forhold til endring av norsk utenrikspolitikk og praksis. Så får vi håpe at dette på sikt kan vippe Jonas Gahr Støre, som er mer og mer på gli.

Fremskrittspartiet deltok også, og kom med en del interessante innspill i debatten. Der organisasjonene var samstemte i at kontroll og humanitære hensyn skal være det styrende i de forsvarspolitiske avgjørelsene, mente representanten fra Fremskrittspartiet at næringshensyn var altfor lite ivaretatt i de to stortingsmeldingene. Han mente at man må kompromisse litt mellom humanitære hensyn og nærinsinteresser, fordi det er viktig å ta hensyn til de som lever av våpenproduksjonen også.

Jeg blir helt kvalm og nesten sjokka over sånne uttalelser! En ting er å ha en ideologi som har profitt som eneste siktemål, men det finnes mange gode krefter som lever etter denne ideologien men som klarer å ta nødvendige hensyn og unntak, for eksempel i utviklingspolitiske spørsmål. Det bør være en selvfølge at fred, menneskerettigheter og demokrati er hensyn som kommer før hensynet om hvor mye penger Norge og norske bedrifter kan få ut av industrien. Jeg vil faktisk kalle det å underkjenne menneskerettigheter.

Det er høyst problematisk at vi ikke har en enighet i Norge i dag om at vi skal bruke ressurser på å ha kontroll over våpenproduksjonen, og at det kan føre til tapte inntekter. Jeg grøsser med tanken på at det sitter folkevalgte på Tinget som mener at vi skal droppe sentrale rettigheter for å imøtekomme bedrifter. Var velgerne klar over dette? La norsk våpeneksport bli en sentral del av valgkampen før neste stortingsvalg!