Veto mot WTO

Forhandlingene om en ny handelsavtale innenfor Verdens Handelsorganisasjon (WTO) brøt nok en gang sammen i sommer. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le.

Etter syv år med sporadiske forhandlingsrunder om en såkalt ”utviklingsavtale” innenfor handelsorganisasjonen WTO, ble det i sommer klart at vi står langt unna en enighet om hvordan verdenshandelen skal foregå. Profilerte akademikere og anerkjente organisasjoner fordeler seg i to steile fronter som krangler om konsekvensene av forhandlingsbruddet. I mellomtiden går verden fortsatt til helvete, og barns rettigheter blir brutt.

Den ene sida mener grovt sett at utkastet til handelsavtalen ikke var bra nok for verdens fattige, og at vi derfor skal juble over forhandlingsbruddet. Den andre siden mener at vi nå har mistet taket på en avtale som inneholdt mange nye regler som kunne ha hjulpet utviklingslandene veldig mye. Som barnerettsaktivist går det ikke an å være helt enig med noen.

Jeg er enig med Aksel Nærstad i Utviklingsfondet, som mener at avtaleutkastets bestemmelser om tollkutt ville gjort det vanskelig for utviklingsland å klare å produsere på et høyt nok nivå til å løfte landene ut av fattigdom. Jeg er også enig med Marte Nilsen i Attac, som mener at rammeverket rundt WTO og hele systemet det er bygget på er et svært dårlig utgangspunkt for en god handelsavtale.

Men mens verden venter på WTO, fortsetter verdenshandelen, stadig oftere regulert gjennom bilaterale og regionale handelsavtaler (avtaler mellom to eller flere land). Disse avtalene representerer ofte en dårlig deal for utviklingsland, ettersom det gjerne dreier seg om en symbolsk pengesum i støtte fra rike land i bytte mot fri tilgang på landets importmarked.

I tillegg har de siste månedenes matvarekrise gitt grunn til å slå alarm om at vi ikke har på plass noen sikkerhetsmekanisme som kan beskytte fattige land mot for eksempel hungersnød dersom prisene på mat svinger voldsomt. En handelsavtale kunne inneholdt en slik bestemmelse som hadde gjort liknende svingninger i framtiden mindre dramatiske.

Det er fakta faen at verdenshandelen påvirker barns rettigheter. Når barn dør av ureint vann, når barn ikke får gå på skole eller når barn må flykte fra sultkatastrofer, handler dette om en urettferdig verden der vi som har det godt har et ansvar. I PRESS tror vi på at endringer i verdens strukturer og måten vi fordeler ressurser på må til for at vi skal få en bra verden for alle barn. Historien viser at vi neppe får en slik ønsket endring gjennom WTO, men la oss ikke bli handlingslammede. Vi i PRESS vet at vi skal forandre verden!